Er det bare julefryd…?

Jeg leser i flere nettaviser idag at mange barn ikke gleder seg til jul, så mange som 85 000 barn og unge gruet seg faktisk til jul. Og grunnen er at mange faktisk ikke har råd til å feire en tradisjonell jul.

Jeg kjenner at dette gjør meg trist, og ser rundt i egen heim hvor både mann og barn får adventskalendere og ikke minst gaver i fleng på julaften. Tenk så ille det må føles som foreldre og ikke kunne ha råd til hverken en kalender eller gaver. Det må jo være en grusom følelse når resten av samfunnet velter seg i gaver og gaveinnkjøp.

Kanskje man burde stoppe litt opp, og se rundt seg om det er noen som trenger en utstrakt hånd. Kan det være tiden å rydde litt i skuffer og skap og ta turen innom f.eks Fattighuset eller Frelsesarmeen med det man ikke trenger lengre? Kanskje man skulle kjøpe noen ekstra gaver og pakke inn sammen med det man gir bort. Det kan bety mye for det barnet som pakker det opp på julaften, ja kanskje det er eneste pakken barnet får.

Jeg skal hvertfall rydde hos meg og pakke inn noen nye leker som andre kan ha glede av. Det er jo det julen burde handle om, inkludere alle, dele det man har og ikke minst tanke for alle mennesker rundt oss, særlig de som trenger det mest

Er glasset halvtomt, eller halvfullt?

Ja, hvordan er det med glasset, er du et menneske med halvtomt glass, eller halvfullt?

Jeg er på endel sosial medier, noen prateforum og FB. Og det som slår meg, spesielt på forum fronten er hvor mange som nesten aldri har noe positivt å fortelle. De er `alltid` syke, mannen er stort sett ikke ok, ungene bråker og det meste vanskelig.

Så tenker jeg da, er det rart at livet blir fryktelig vanskelig når man har en sånn livsfilosofi at her skal det klages til Dovre faller?

Tenkt så deilig det er med mennesker som har noe positivt å si, og ikke minst hvor mye bedre dagen  blir når man tenker at idag skal jeg prøve å se ting litt lysere enn jeg gjorde igår. Jeg prøver på det, selv når jeg egentlig synes endel ting er skikkelig dritt så prøver jeg å se skjønnheten i en blomst, lukten av frisk luft, gleden over en godt måltid, også plutselig så er ikke livet så veldig ille alikevel. Fra halvtomt, til halvfullt glass

Så herved går oppfordringen videre, livet er mye hva man gjør det til. Og det beste man kan gjøre mot seg selv er å tenke mest mulig positivt, det er balsam for både kropp og sjel (trur eg)

Fyll opp glassene, folkens!

Nettløs og vettløs!!!

Igår kveld så mister plutselig undertegnede og resten av heimen internett, og du verden så mye fritid det blir ut av slike katastrofer. For å ta det viktigste først, nettet er tilbake igjen med hjelp av en veldig hyggelig telenoroperatør som guidet med igjennom modemets oppsetter. Men for å komme tilbake til tiden..Det er nesten med rødmende kinn jeg må si at det går noe tid foran skjermen. Og det er nesten med litt sjokk og vantro man oppdager hvor viktig plutselig denne mailkassen blir, himmel, tenk om noen har sendt en viktig mail til meg ikveld…NÅ..

Man kjenner nesten på litt abstines før man tar til vettet og skjønner at livet og verden går fint videre selv om jeg er nettløs i noen timer. Her kunne jeg nesten ha skrevet vettløs *lol*

MEN nå er er tilbake slik det skal være, modemet er oppe og går, jeg er både på nett og med vett, og da kan jeg jo også passe på og ønsker alle mine bloggvenner en riktig god fredag videre

Mye frigjøring i en matpakke, gitt….

Kvinnefrigjøring, ja hva ligger så i det ordet tro? Her en dag sa en av mine venninner til meg at denne matpakkesmøringen til min mann var noe som burde opphøre siden den nærmest var kvinneundertrykkende. Det gikk ikke an at en voksen mann ikke skulle kunne smøre sin mat selv, men måtte ha matpakke fra sin kone. Var det en morserstattnig han lette etter??

Nå hører det med til historien at jeg har smurt matpakke til min kjære i 21 år, og til barna  siden de startet på skolen, altså endel år. Og nei, jeg synes ikke det har vært undertrykkende eller lite frigjørende. Jeg synes det derimot er koslig og en kjærlig gest i hverdagen, men det er kanskje ikke ord som passer til den moderne kvinne alltid på farten og som krever effektivitet?

Er det blitt slik at omtanke for hverandre skal måles i frigjøring eller ei. Er det slik at man overhodet ikke kan ha noen gamle kjønnsrollemønstere fordi det vil være undertrykkende for hunnkjønnet? Ja, noen ganger så undrer en stakkars matpakkesmører som koser seg med å lage istand litt formiddagsmat til sin kjære og ikke minst sine barn . Men jeg har ikke tenkt å slutte, sånn bare så det er sagt!

Dørstokkmiiiiillla.

Hvor høy og bred kan en dørstokk egentlig bli? Hvertfall den berømte dørstokkmila…? Her i heimen så hender det at den dørstokken antagligvis er like høy som den kinesiske mur, ja kanskje sågar muligens like så lang.

Men hvorfor i alle verden kaller vi det dørstokkmila når man de fleste av oss har dørstokker som kanskje bare er 3-5 cm høye? Man behøver jo ikke å være spesiellt god i høydehopp for å klare å passere den..? Hvorfor i all verden skal vi da kalle det og rett og slett komme seg igang, eller mangel på det en dørstokkmil…?

Som den obesvante leser nå skjønner så har undertegnede blitt angrepet av latmarken idag, og har ikke noe bedre å ta for seg enn å drudle over dørstokker, latmarker og generell latskap. Hurra for både drudling og dørstokker, jeg lurer på om jeg rett og slett skal ta en kamp med min egen NU!